Åtte potter rømme

Jeg skjøt aldri i været, men jeg har etter en tids overveielse lært meg å trives i min størrelse…

Når jeg tenker meg om har jeg vel egentlig alltid vært ganske liten. Ifølge min jordmor var min vekt noe over 10 merker. («Åtte potter rømme, fire merker smør».) Det skulle tilsi godt og vel 2,5 kg.

Det er ganske lite.

– Men bare vent, far din var også liten, helt til konfirmasjonsalderen, og da skjøt han i været!

Jeg skjøt aldri i været, men jeg har etter en tids overveielse lært meg å trives i min størrelse. Jeg ser vel også at det i noen tilfeller har hatt noen fordeler.

For liten

Jeg vokste opp på Majorstua på 60-tallet, og var vel en sånn 10-12 år. Noen ganger kunne vi være så uheldige å treffe på den beryktede Fagerborg-gjengen, og da vanket det juling. Til tross for mange utspekulerte og gode fluktruter på sykkel ble vi av og til innhentet og da kunne vi få bank. Men jeg slapp alltid unna, jeg var rett og slett for liten.

Vi små en alen lange

Dessuten var jeg god på 60-meter. Det gikk rykter om tider ned imot 7,2 sekunder, men det var riktignok uoffisielt, og noen langdistanseløper eller stor konkurransemann ble jeg vel aldri.
Etterhvert er jeg blitt fortrolig med det som kalles Barnas Nasjonalsang, «Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange», og at uansett hvor mye «en alen lange» var så sang vi jo dette sammen uansett størrelse og kroppsfasong.

Flere års usikkerhet som også etterhvert førte til at jeg trakk meg tilbake sosialt, hadde nå fått en forklaring.

Skygger fra store trær

Men da jeg nærmet meg 50 år begynte det å skje noe i kroppen. Jeg som tidligere hadde vært både rask og ganske sprek, om ikke veltrent, så ihvertfall lett-trent, kjente at noe ikke var helt som det skulle både i høyre arm og fot. Finmotorikken og håndlaget var ikke som før, og armen på høyre side hang liksom rett ned og svingte ikke med slik jeg var vant til.

Piller fra A til Å, det må vi huske på

Da jeg etterhvert fikk konstatert at jeg hadde Parkinsons sykdom, var det først og fremst en god og viktig avklaring for meg. Flere års usikkerhet som også etterhvert førte til at jeg trakk meg tilbake sosialt, hadde nå fått en forklaring. Og med med god hjelp av medisinering og et godt hjelpeapparat kom livet igang igjen.

På sparebluss

Min nevrolog som stilte diagnosen, forespeilte meg et ganske normalt fungerende liv i 5-10 år med medisiner, og langt på vei har vel dette stemt. Det ble veldig tungt da medisinene ikke hadde den gode virkningen som tidligere, og de siste to årene gikk jeg vel mer på et slags sparebluss. Sosialt og psykisk også ble dette en veldig tung periode.

Gode, nye venner og trening i Park & Idrett og støtte fra familie og gamle venner var uunværlig i denne tiden.

Dette var mye mer enn jeg hadde blitt forespeilet.

DBS-operasjon

De siste årene har hjerneoperasjon vært pekt på som en mulighet for meg, og etterhvert ble det tydelig at jeg kvalifiserte godt for et slikt inngrep. En viss skepsis til hva resultatet av en slik operasjon ville være, har jeg også hatt, og det er kanskje ikke så rart. Selv om operasjonen er en kraftig påkjenning for kroppen både fysisk og psykisk, var det først og fremst hvordan det ville bli etterpå jeg var mest engstelig for.

Nytt håp og livskvalitet

Når jeg nå, etter vel overstått operasjon har fått så mye av livskvaliteten tilbake, er jeg bare fyllt av stor takknemlighet og glede over resultatet. Det er sterkt å kunne konstatere at jeg nå er kvitt de fleste av mine Parkinsonsymptomer. Dette var mye mer enn jeg hadde blitt forespeilet. Kanskje var det bevisst valg fra de legene som har uttalt seg, – å ikke sette for høye forventninger, men uansett har dette vært en stor opptur for meg!

Det sier litt at jeg nå kan ta meg si at; Nei, du skjønner at jeg har hatt Parkinson……,» dvs at jeg omtaler sykdommen i fortid. Det må vel uansett være et tegn på bedret livskvalitet, skjønt jeg vet veldig godt at dette er en sykdom jeg kommer til å ha livet ut.

…både operasjonen og godt fellesskap gitt stor grunn til optimisme og håp!

Framtida

Hva framtida bringer er vel uansett usikkert. Det gir grunn til optimisme å møte Tom, som var den aller første med Parkinson jeg snakket med. Han var også den som kjørte meg hjem etter operasjonen. Han er en god veileder og han tok DBS-operasjon så tidlig som høsten 2008. Fortsatt er han i god form, og til tross for at Parkinson vil følge oss begge resten av livet, så har både operasjonen og godt fellesskap gitt stor grunn til optimisme og håp!

«Skygger fra store trær
mørkner vår hverdag her,
men du kan selv sette på,
litt farge på alt det grå….»

Fryd og fred

– et lite reisebrev fra Thailand

Det er deilig å feriere i Thailand.
Jeg har vært så heldig å bli innlemmet i en thailandsk familie. Det gjør at jeg får oppleve helt andre ting enn jeg ville gjort på egen hånd eller som vanlig turist.
Jeg blir ivaretatt på alle måter med utflukter, mat og omsorg, fra Mama Nok, døtrene Ning og Nayz, Am og ikke minst, men likevel minst, Pearry på 6 år som er barnebarn. Sammen driver de restaurant i en hektisk trafikkert gate utenfor Pattaya. Hit kommer thaier og fastboende utlendinger for å spise lunsj eller middag, og mange av dem er stamgjester. Mama er kjent for svært velsmakende og rimelig mat.

IMAG2201IMAG2194IMAG2169IMAG2139IMAG2120IMAG2152Sist helg dro vi, hele familien og jeg på en tredagers tur til øya Koh Chang, fire timer med bil og så ferje den siste halvtimen. Vi hadde bestilt overnatting på et behagelig hotell ved stranda, etterhvert leide vi tre motorsykler og fartet litt rundt.
Det ble noen etterlengtede og avslappende feriedager for den ellers hardt arbeidende familien. Det eneste jeg bidro med var å betale, men som kjent er det jo utgiftene en har glede av så det var også greit.

Lille Pearry, (uttales Pelly på thaiengelsk) har fått en spesiell plass i hjertet mitt. Nå kan hun svømme ganske langt både over og under vann, men mest under.
Hun er min beste venn og en god hjelper når jeg strever med å få på meg sandalene. Det er omtrent det eneste man trenger å ha på seg i tillegg til shorts og en t-skjorte.
Fryden står Pearry for fra morgen til kveld. Freden må man nok søke litt innover for å finne. Trafikken av lastebiler, motorsykler og andre farkoster med defekte eksosanlegg er voldsom og støyende.
Men freden finnes midt i kaoset. Den finnes i de vennlige smilene, i den høflige omgangstonen, ved havet om kvelden eller en tidlig morgenstund.

Fryd og fred, ikke verst det!

EN NY VENN

EN NY VENN Det beste som har hendt meg på lenge, jeg har fått en ny venn. En tynn liten hånd holder i min. Pearry, 6 år, går på skole og bor langt borte i et land med varmt hav, endeløse strender, eksotisk krydder og flere farger enn her. Hun er liten og skjør, men så full av livslyst og energi at det ofte er vanskelig å henge med. Smilet hennes er stort og varmer langt inn i sjelen. Om hun fant meg eller jeg fant henne er ikke godt å si, men om jeg manglet noen å ta vare på eller noe å leve for, så fant jeg det her. Liten er hun, men hun har stor omsorg Jeg unner alle å få oppleve tilliten, styrken og håpet som bor i en liten hånd, et glimt av meningen med det hele.

EN NY VENN
Det beste som har hendt meg på lenge,
jeg har fått en ny venn.
En tynn liten hånd holder i min.
Pearry, 6 år,
går på skole og bor langt borte
i et land med varmt hav,
endeløse strender,
eksotisk krydder og flere farger enn her.
Hun er liten og skjør,
men så full av livslyst og energi
at det ofte er vanskelig å henge med.
Smilet hennes er stort og varmer langt inn i sjelen.
Om hun fant meg eller jeg fant henne
er ikke godt å si,
men om jeg manglet noen å ta vare på
eller noe å leve for,
så fant jeg det her.
Liten er hun,
men hun har stor omsorg
Jeg unner alle å få oppleve tilliten,
styrken og håpet som bor i en liten hånd,
et glimt av meningen med det hele.

FJØRE OG FLO, OG OSLO 2


saunes og litt av ulsteinvik, slutten av 50-talet

Jeg vokste opp på Møre,
mellom fjell og hav
Med nordavind og mye regn, men innimellom var det også fint vær.
«Her he vore so fint», sa de når vi tidlig på sommeren kom til til Sunnmøre og skulle være der hele skoleferien.
Jeg var sju år den gangen da vi flyttet til hovedstaden, og to dager etter at vi hadde flyttet satt jeg for første gang ved en skolepult i klasse 1B på Majorstua skole.  2013-01-06 17.59.49
Sunnmørsdialekten måtte justeres og forsvant for godt ute blant folk og på skolen, og brått var jeg  tospråklig, med et målføre til innebruk og et helt annet ute blant kamerater og i bylivet.
Nå, femti år er jeg fortsatt  tospråklig,
– fjøre og flo,kjetil gamle bilder 007

Senere  i livet ble det mer flytting,

Telemark, Minnesota, og Hallingdal, nesten helt oppe på Hardangervidda har jeg også bodd.

..» hit eit steg, og dit eit steg,» sang Ingebrigt  Davik. Han kom også vestfra.
Det viktigste steget for meg var nok det første, da jeg var sju 
år og fikk to dialekter.

Jeg har fortsatt et båthus på møre,.. eller naust som det kalles der, …..med fjøre og flo,

ellers bor jeg i Oslo 2…

 

4-F7992970-749255-800

 

FØRJULSDIKT

Bilde

» Hei,hå,

så ble det atter jul igjen, 
en tid for ensomhet, for fred,
for lys og mørke og for støy,
men også lengsel, nostalgi, 
minner og melankoli, 
ribbe, saltet tørket kjøtt på pinner….

Før i tida, slik det var,
sjal til mor og slips til far.
Når nettene blir lange,
og buksene blir altfor trange,
alle vil ha stadig mer, har du en så får du fler.
Vi drar krakken burt åt glaset, og så sett vi oss og ser,
om vi finner fjernkontrollen, lesebrillene med mer…

Tru om vi kan finne leia, der hvor julestjerna er.
Hu er så stor den stjerna, hu er sytti ganger sju,
du ser ‘a mellom pakker, krimskrams, krybber og ei ku.

Den TV’en der er ikke dum, litt juleevangelium, 
ved kassa er det kjempekø, og hvordan får du svoren sprø?
Julenek, Ngoro Goro, sirupsnipper, hjortetakk,
gatelangs og pengelens, fattigfrans, berlinerkrans, 
vi svinger oss i kretsen og greier….

De østerlands vise, en trestjerners gris,
og høyt i toppen, den blankeste tå ælle, 
hjem, kjære hjem, et barn er født i Betlehem,
å ta nå litt mer multekrem.

Ho, ho, ho og hvem skal ut?
ingen vet,
jeg sitter her og gynger på en stor potet….»

Bilde

 

 

LIVET ER IKKE EN RETT STREK

– om en musling og en perle
«Det jeg har møtt har gjort meg til et annet menneske»

.Image

Denne setningen hørte jeg i et radioprogram der en marinbiolog delte noen tanker om livet etter at han ble alvorlig syk.
Han opplevde både den harde virkeligheten i møte med sykdommen, men også en nykreativitet og at det var med på å skape noe vakkert og positivt. Det å oppleve sykdom eller andre hendelser som snur livet opp ned bringer med seg følelse av tap, sorg og savn. Men det kan også representere en forandring som gir muligheter for noe nytt, verdifullt og fint. Alle skapninger reagerer med beredskap når en trussel nærmer seg. En slik beredskap ser vi for eksempel når et sandkorn eller noe annet prøver å trenge inn i en musling. Rundt dette fremmedelementet lager muslingen en kappe av samme materiale som den lager skallet sitt av. Dette blir en rund perle, og slike ekte perler er meget sjeldne –og kostbare

.PERLE MUSLINGEn romantisk tanke, løgn og absurd tøv…, for noen, men for andre er det slik.  Det kan til og med for        noen være en nødvendighet for å greie å leve gjennom situasjonen.  Mange mennesker har skapt og  fortsetter å skape vakre bilder, dikt, musikk og annet. De setter tydelige og fine avtrykk etter seg etter  krevende utfordringer i møte med sykdom og andre slag i livet. Dersom du finner denne nøkkelen, og  greier¨å styre livet i en kreativ retning, har du så mye lettere for å vinne i kampen mot apati, bitterhet og  isolasjon.

Livet er ikke en rett strek for noen av oss, men som en berømt dame en gang skal ha sagt:
«En buet linje er den vakreste veien mellom to punkter»

DSCN3741 (3)

.

MOR PÅ ALVEHAUGEN

Til mor

Mange turer har det blitt til Sunnmøre dette siste året, fra Oslo til Kylnehaugen 5, til det gule huset vårt, og etterhvert til den vesle leiligheten din på Ulshaug. Senere til Volda Sjukehus der du var innlagt flere ganger, med lårhalsbrudd, hjertesvikt og pustevansker.

Dine egne reiser har også blitt mange i denne tida, og sikkert vel så tunge og vanskelige; fra det gule huset på Saunes til Ulshaug der du var så heldig å få en fin omsorgsleilighet. Vi fikk laget til en liten utgave av stua di på Saunes, der det meste av vegger og hjørner og vinduer ble dekorert med et bra antall lamper, og ikke så rent få engler.

Så ble det etterhvert vanskelig for deg å bo på Ulshaug, mange fall og beinbrudd, lungebetennelse og alt i alt behov for mer hjelp i det daglige.

Det gule huset ble solgt den høsten, tida på Ulshaug ble et nokså kort kapittel og din nye plass var etterhvert på Alvehaugen. Det var også et sted du kjente fra før da du var dagpasient her mens du ennå bodde på Saunes.

Alvehaugen Sjukeheim ligger vakkert til oppunder Skjoranakken, langs den veien vi gikk turer opp i fjellet i vår barndom og oppvekst, – opp gjennom plantefeltet der skogen var sterkt preget av brannen for mange år siden, og den spesielle stemningen med grå, døde stubber og rester av store, nedbrente gran- og furutrær.

Men stien og turen gikk videre opp til Saudekvia, der vi hadde rast med kaffi, nistemat og kanskje boller med godt utblandet saft til for oss barna.

Alt er gode minner fra en fin og rik barndom.

Hjertesvikt var nevnt før i det jeg har skrevet.

Men ditt trofaste hjerte har banket og levd for oss, uten svikt og med stort engasjement og mye varme. Du var den samlende faktor i vår familie, fra morgen til kveld. Du fikk oss opp om morgenen, og på skole eller jobb, med matpakke smurt med raus omsorg om enn budsjettet til tider var aldri så stramt.

Dine gode hender vil aldri bli glemt fordi, slik vi opplevde det, har du levd og strevd for oss alle på en oppofrende og uselvisk måte.

Til slutt  kom en tid da vi og andre måtte passe på deg, men selv da var du opptatt av om vi hadde fått middag eller noe annet å spise.  Vi fikk følge deg helt til det siste, de to månedene du var på avdeling G på Alvehaugen, og både personalet og vi som er din familie prøvde å gjøre dagene dine best mulig den siste tida.

Det var en krevende og strevsom tid for deg de siste ukene du levde, men for oss var det forbundet med glede å komme på besøk, fordi du uttrykte stor takknemlighet hver gang vi kom.

Og de gangene du satte deg ved pianoet og akkompagnerte til allsangen, var vi stolte av vår gamle mor som hadde lært seg å spille allerede i 8 -9 års alderen.

» Den fyrste song eg høyra fekk «.

Det ble til slutt en nokså lang økt som sengeliggende, men heldigvis også en periode vi  fikk være mye sammen. Da kunne vi minnes de gode dagene og viktige små og store ting som vi opplevde sammen med vår inderlig gode og snille mor.

Jeg vil uttrykke en stor takk for alt det du var for oss,

– og lyser fred over ditt minne.

Michelle og Aud representerer noen av mange flotte ansatte på avd. G på Alvehaugen.

Lovprisning av de ansatte på Alvehaugen sjukeheim.

I min barndoms bygd, Ulsteinvik ligger Alvehaugen som en fredet plett med utsikt mot fjord, fjell og hav og med et slikt overblikk ser en godt livsgrunnlaget for dette tettstedet som nå er blitt by, og stadig vokser seg større. Mye har de fått til, sunnmøringene her oppe, og et vesentlig område å måle livskvalitet, rikdom og standard i et samfunn på, er omsorgen for de eldre. Her har jeg en opplevelse jeg vil dele med flere.

Jeg vil komme med en hyllest og takk til alle de ansatte jeg har fått treffe på avdeling G på sjukeheimen på Alvehaugen. I de siste ukene har min mor vært svært syk og det har vært en krevende og vanskelig tid for henne, familien og andre. I denne situasjonen har jeg sett den betydningsfulle og flotte innsatsen personalet gjør i det daglige arbeidet med syke og pleietrengende. Dere har tålmodighet, stort hjertelag, smil og engasjement. Takk til dere alle!

Ayurvedisk behandling av Parkinson i Kerala, India

POOMULLY MANA – ET AYURVEDISK BEHANDLINGSSENTER I KERALA

Jeg fikk assosiasjoner til 60-tallets lørdagsbarnetime for de store, der jeg på nyåret sist vinter satt mellom søylene på en sval balkong ved et Ayurvedisk behandlingssted i Kerala, India.

I min egen barndom var hørespillet det store høydepunktet i barnetimen på lørdagskvelden. Det var ofte engasjerende historier presentert i radioteaterformat, og innlevelsen var umåtelig stor der vi satt med ørene tett inntil vår Radionette med høyttalertrekk i lysebrunt stoff. Det var andre tider, og den lille 25-øres peanøttposen, akkompagnert av en eller to knekker med kokesjokolade ble fordelt og fortært utover i den timen programmet varte. Stompa var selvfølgelig veldig populært, men et annet hørespill som jeg også husker spesielt godt het «Veien til Agra». Det var den dramatiske historien om en fattig og blind jentes kronglete reise til et mirakeldoktor som holdt til i Agra, India. Veien dit var både farefull og lang, etter at de med mye strev fikk skrapt sammen nok penger til å få møte doktoren.

Uten sammenligning for øvrig var jeg også på reise i India, men den var neppe så strabasiøs. Min tur gikk fra Norge til Kerala, sør i India. Der kunne jeg nyte de varme og langsomme ettermiddagene på behandlingsstedet Poomully Mana. Der hersket det en egen ro og jeg merket at dette var et skikkelig steg til siden, akkurat slik jeg hadde håpet på. Fra trekronene på store gamle trær hørtes lyder og sang fra eksotiske fugler med rare nebb og flotte farger . Det kjentes godt å være her, den lette, smaksrike vegetariske maten, og med så mye vond medisin som jeg måtte ta kunne jeg ikke annet enn å bli overbevist om at dette måtte hjelpe og at jeg ville bli betraktelig bedre etter oppholdet. Jeg var underlagt et ganske strengt regime med fravær av vanlig mat, tobakk, alkohol, mineralvann, snacks og mye annet som en er vant til å ha tilgang på.  Jeg fikk til gjengjeld mye massasje, innsmurt av olje på store deler av kroppen, og en spesiell behandling der olje skal renne i en jevn stråle som pendler fra side til side ned på pannen. Etter det var det helvask fra topp til tå med en slags babygrøt som til slutt ble skylt av med varmt vann.

Noe av det viktigste i denne tiden var å finne roen, og det gikk ganske raskt å finne seg til rette, med lesing, en tur i området, fotografering og litt skriving hver dag. Fremfor alt kjente jeg at det gjorde godt å være på et så vakkert sted med en fredelig hage omkranset av gamle bygninger, alt i en slags kolonistil. Over det hele lå en historisk sus fra en helt annen tid. Her var det  leger og pleiere som tok veldig godt vare på oss som var kommet for å få behandling for våre ulike plager. Stedet tar imot inntil 12 pasienter samtidig, noe som og gjør at den enkelte kan føle seg individuelt ivaretatt.

Gode samtaler både med andre pasienter, legene og andre ansatte bidro også mye til innhold og trivsel de fire ukene mitt opphold varte.

AYURVEDA

Læren om livet

Ayurveda stammer fra India, der det ble grunnlagt som et helhetlig medisinsk system for ca. 7 000 år siden. Navnet ayurveda har sin opprinnelse i to indiske ord, nemlig ayur, som betyr liv, og veda, som betyr viten om eller vitenskap. Ayurveda er mye mer enn bare et helbredelsessystem. Målet er hovedsaklig forebygging av sykdom. Det er en livstil som omfatter vitenskap, religion og filosofi, som øker livslengden og i sin ytterste konsekvens fører til realisasjon av Selvet. Målet er en tilstand av fysisk, følelsesmessig og åndelig sunnhet, en tilstand som kalles Swasthya – som betyr et stadium i balanse. Tilstanden gjør det mulig for individet å harmonisere med den kosmiske bevissthet.

OM POOMULLY MANA

Poomullyfamiliens herskapelige eiendom har en interessant historie. Poomully Aramthampuran som var en autoritet innen Ayurveda er bakgrunnen for Poomullyfamiliens engasjement og kunnskap innen dette feltet. Etter hans bortgang etablerte hans familie og etterfølgere et ayurvedisk behandlingssenter for mennesker med ulike lidelser for omlag 15år siden og etterhvert har det fått status som et av de beste. Det drives svært profesjonelt av en meget dedikert stab og ledelse som utfører sine arbeidoppgaver med stort hjertelag. Så og si alt av medisin og den organiske maten som er sentral i behandlingsopplegget produseres etter gamle oppskrifter lokalt her på stedet.

BEHANDLINGER / PROGRAM:

All behandling blir lagt opp etter direkte samråd med legene. Behandlingene kan variere i hvert enkelt tilfelle avhengig av pasientens tilstand, årstiden, intensiteten av sykdom osv. I stor grad går behandlingen ut på for pasienten å holde seg i ro og følge et ferdiglagt program som er delt inn i 3 stadier:

 

Forberedelsesfase – med medisiner kosthold og oljebehandling

Renselsesfase -med streng diett, begrenset tilgang på mat og mye hvile

Konsolideringsfase -balansering

De første 14 dagene er en forberedelse til sluttfasen av behandlingen som foregår de siste 3 – 10 dagene av oppholdet. Lengden på siste fase avhenger av om oppholdet totalt varer i 3 eller 4 uker. Det er anbefalt minst 3 ukers opphold for behandling av Parkinson

.

FASE 1.

Det første som skjer er en kartlegging av hver enkelt pasient gjennom samtale og undersøkelse av en seniorlege og der det øvrige medisinske personalet er tilstede. De lokale doktorene gjør notater og det legges opp et foreløpig program for behandling, kosthold og medisinering for den enkelte. Dette følges og justeres i løpet av behandlingstiden.

05.30: Dagen starter tidlig med  ½ melkeglass grønn-brun medisin med smak som noe jeg aldri har prøvd før og som jeg aldri ville funnet på å drikke (kan minne litt om noe slags sjøgress), kvalmende og kan faktisk fremkalle lett hodepine bare ved å tenke på det. Etterfulgt av en liten bit med brunt sukker som skal døyve smaken. Dette skal virke til bedre avføring og etterhvert rense bort giftstoffer i kroppen.

O8.00: Dhara-behandling, oljemassasje med jevn stråle mot pannen, renner fra en beholder som henger over hodet og sender strålen uavbrutt mot pannen i en pendel fra side til side. I behandlingsperioden skal hodet ikke utsettes for sol og derfor går man alltid med oppslått paraply utendørs. Samtidig med Dhara får man, liggende på ryggen, Abnyangam; massasje langs hele kroppen fra hender via skuldre og til føttene, over det hele innsmurt med olje og denne massasjen utføres av to pleiere med langsgående bevegelser og den varer i ca 45-60 min. Ca 10 min det samme men liggende på magen.

Etter dette inn i et dampbadskap i ca 10 min til man svetter godt. Kun hodet er utenfor skapet og man sitter på en krakk med svingmekanisme som kan regulere sittehøyden.

Til slutt som siste del av behandlingen gnis hele kroppen, inkludert håret inn med med en tykk røre eller deig, i konsistens og farge likt babygrøt. Den er laget av pulver fra Gringram (kikerter) som er blandet med vann og har en litt kornet konsistens. Så skylles det hele  av med varmt vann.

13.30:  Matravasti, injeksjon av ca 1dl olje inn i kroppen, som skal revitalisere tarmsystemet og for bedre avføringen.  Etter denne behandlingen ligger man stille på ryggen i en halv time og ser hva som skjer.  Det føles tryggest å være i nærheten av toalettet i den nærmeste tiden etterpå.

15.00: Blader fra Jakfrukttreet varmes opp og gnis inn i huden i ansiktet og langs halsen. Jeg får spesiell behandling for høyre skulder som er øm og vanskelig å bevege i flere retninger. En tøypute fylt med knuste blader og urter dyppes i en panne med oppvarmet olje (varmes over gassflamme) og slås med små lette, men intense slag mot muskelaturen rundt hele skulderleddet.  Oljen kan også strykes på i samme område. Dråper av en spesiell olje dryppes i neseborene og skal sniffes inn. Avsluttes med gurgling av saltvann en 4 – 5 ganger med hodet bakover. Denne behandlingen bidrar også til å styrke nervebanene til både hjerne og ryggmarg.

.

FASE 2.

Omtrent midtveis i behandlingen starter en periode med renselse og strengere kosthold. I ca en uke blir tarmen og magen utsatt for en ganske stor dose oljeklyster hver morgen (ca 2,5 liter). Dette kombineres med en diett med velling av ris eller havre servert 3 ganger daglig, og noen andre restriksjoner med sikte på å holde seg i ro, ikke utsette seg for fysiske anstrengelser sollys eller stress og for mange inntrykk.

FASE 3.

Siste 5-6 dager av oppholdet sto det hver ettermiddag på programmet en ganske krevende kur, såkalt Siro Vasthi Det ble påmontert en sylinder, stramt bandasjert tett inntil hodet over ørene. Denne ble som en tett sylinder, og denne beholderen ble så fylt med en spesiell olje (2,5 liter).  Så ble jeg i en plassert i en konsentert stilling sittende på en stol i ca 1 time, med det som utfordring å ikke falle i søvn, eller gjøre annet enn å beholde roen og balansen med denne underlige hodepryden aller øverst.

Da det hele var over og oljen var tappet ut og sylinderen demontert kjente jeg en usedvanlig sterk og positiv energi fylle kropp og sinn. Rett og slett en veldig god opplevelse!

MÅLTIDER OG KOSTHOLD

Kosthold, mat og urtemedisiner har en sentral plass i behandlingsopplegget og alt av mat og drikke er Ayurvedisk, vegetarkost og laget på stedet.

Frokost

08.00 – 09.30: Div små skåler med grønnsaksstuinger,tildels litt spicy, ulike typer grøt uten melk, pannekaker, melboller eller pastaboller, suppe av forskjellige smak og farge. Det meste er etter litt tilvenning velsmakende, om enn noe ensformig. Alt serveres med te eller lokal kaffe til og en gjenganger er et rosafarget kokt vann som serveres lunkent eller varmt og er kokt på forskjellige type trefliser/bark og urter.

Lunsj

13.00: Svært likt frokosten, men litt annet brødtilbehør, usyret tynne og salte Papadam, lefser eller pannekaker, kokt ris og diverse sauser med f.eks kokosmelk tilsatt ulike safter og krydderurter.

Middag

19.00: Tilsvarende lunsj med litt alternerende tilbehør.

FORANDRING-BEDRING

– først og fremst opplever jeg etter oppholdet noe mindre rastløshet, bedre søvn, det er lettere å konsentrere seg om en ting om gangen, (f.eks lese en hel bok).

– Noen av medpasientene påpekte at talen min ble bedre, kjappere med mer energi og flyt i samtalen under oppholdet.

– Det ble bemerket av de Ayurvediske legene at den største forandringen og opplevelse av bedring vil bli tydeligst på et senere stadium, og ofte merkes størst forbedring først etter et par måneder.  I alle fall regnes siste del av behandlingen, såkalt vasti, som den mest effektive.

– Den ene seniordoktoren forklarte at målet for min behandling her vil være å holde den formen jeg har nå har vedlike, slik at jeg ikke blir verre i overskuelig fremtid. Hvis det kan oppnås gjennom behandlingen her og en viss omlegging av kosthold, livsstil og fokus i det daglige hjemme,  vil jeg selv også være svært fornøyd.

FORELØPIG KONKLUSJON

Nå, et par måneder etter hjemkomst merker jeg en bedre allmentilstand, jevnere form gjennom dagens aktive timer og jeg ser en klar sammenheng mellom de impulsene jeg fikk i India og en større indre ro enn jeg hadde før jeg reiste. Det dette oppholdet ga av inspirasjon til en annen måte å tenke på mht. kosthold, innstilling og levesett er spesielt verdifulle å ta med seg. Jeg er svært godt fornøyd med mitt opphold og planlegger allerede nå en oppfølgingstur i januar 2013. Si fra dersom du er interessert i å bli med eller ønsker mer informasjon.


Mer info:

reidarsaunes@hotmail.com

http://www.rolv.no/urtemedisin/historie/ayurvedisk_medisin.htm

http://ayurvedamana.co/

http://www.youtube.com/watch?v=hTHnn_zfEhA