Åtte potter rømme

Jeg skjøt aldri i været, men jeg har etter en tids overveielse lært meg å trives i min størrelse…

Når jeg tenker meg om har jeg vel egentlig alltid vært ganske liten. Ifølge min jordmor var min vekt noe over 10 merker. («Åtte potter rømme, fire merker smør».) Det skulle tilsi godt og vel 2,5 kg.

Det er ganske lite.

– Men bare vent, far din var også liten, helt til konfirmasjonsalderen, og da skjøt han i været!

Jeg skjøt aldri i været, men jeg har etter en tids overveielse lært meg å trives i min størrelse. Jeg ser vel også at det i noen tilfeller har hatt noen fordeler.

For liten

Jeg vokste opp på Majorstua på 60-tallet, og var vel en sånn 10-12 år. Noen ganger kunne vi være så uheldige å treffe på den beryktede Fagerborg-gjengen, og da vanket det juling. Til tross for mange utspekulerte og gode fluktruter på sykkel ble vi av og til innhentet og da kunne vi få bank. Men jeg slapp alltid unna, jeg var rett og slett for liten.

Vi små en alen lange

Dessuten var jeg god på 60-meter. Det gikk rykter om tider ned imot 7,2 sekunder, men det var riktignok uoffisielt, og noen langdistanseløper eller stor konkurransemann ble jeg vel aldri.
Etterhvert er jeg blitt fortrolig med det som kalles Barnas Nasjonalsang, «Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange», og at uansett hvor mye «en alen lange» var så sang vi jo dette sammen uansett størrelse og kroppsfasong.

Flere års usikkerhet som også etterhvert førte til at jeg trakk meg tilbake sosialt, hadde nå fått en forklaring.

Skygger fra store trær

Men da jeg nærmet meg 50 år begynte det å skje noe i kroppen. Jeg som tidligere hadde vært både rask og ganske sprek, om ikke veltrent, så ihvertfall lett-trent, kjente at noe ikke var helt som det skulle både i høyre arm og fot. Finmotorikken og håndlaget var ikke som før, og armen på høyre side hang liksom rett ned og svingte ikke med slik jeg var vant til.

Piller fra A til Å, det må vi huske på

Da jeg etterhvert fikk konstatert at jeg hadde Parkinsons sykdom, var det først og fremst en god og viktig avklaring for meg. Flere års usikkerhet som også etterhvert førte til at jeg trakk meg tilbake sosialt, hadde nå fått en forklaring. Og med med god hjelp av medisinering og et godt hjelpeapparat kom livet igang igjen.

På sparebluss

Min nevrolog som stilte diagnosen, forespeilte meg et ganske normalt fungerende liv i 5-10 år med medisiner, og langt på vei har vel dette stemt. Det ble veldig tungt da medisinene ikke hadde den gode virkningen som tidligere, og de siste to årene gikk jeg vel mer på et slags sparebluss. Sosialt og psykisk også ble dette en veldig tung periode.

Gode, nye venner og trening i Park & Idrett og støtte fra familie og gamle venner var uunværlig i denne tiden.

Dette var mye mer enn jeg hadde blitt forespeilet.

DBS-operasjon

De siste årene har hjerneoperasjon vært pekt på som en mulighet for meg, og etterhvert ble det tydelig at jeg kvalifiserte godt for et slikt inngrep. En viss skepsis til hva resultatet av en slik operasjon ville være, har jeg også hatt, og det er kanskje ikke så rart. Selv om operasjonen er en kraftig påkjenning for kroppen både fysisk og psykisk, var det først og fremst hvordan det ville bli etterpå jeg var mest engstelig for.

Nytt håp og livskvalitet

Når jeg nå, etter vel overstått operasjon har fått så mye av livskvaliteten tilbake, er jeg bare fyllt av stor takknemlighet og glede over resultatet. Det er sterkt å kunne konstatere at jeg nå er kvitt de fleste av mine Parkinsonsymptomer. Dette var mye mer enn jeg hadde blitt forespeilet. Kanskje var det bevisst valg fra de legene som har uttalt seg, – å ikke sette for høye forventninger, men uansett har dette vært en stor opptur for meg!

Det sier litt at jeg nå kan ta meg si at; Nei, du skjønner at jeg har hatt Parkinson……,» dvs at jeg omtaler sykdommen i fortid. Det må vel uansett være et tegn på bedret livskvalitet, skjønt jeg vet veldig godt at dette er en sykdom jeg kommer til å ha livet ut.

…både operasjonen og godt fellesskap gitt stor grunn til optimisme og håp!

Framtida

Hva framtida bringer er vel uansett usikkert. Det gir grunn til optimisme å møte Tom, som var den aller første med Parkinson jeg snakket med. Han var også den som kjørte meg hjem etter operasjonen. Han er en god veileder og han tok DBS-operasjon så tidlig som høsten 2008. Fortsatt er han i god form, og til tross for at Parkinson vil følge oss begge resten av livet, så har både operasjonen og godt fellesskap gitt stor grunn til optimisme og håp!

«Skygger fra store trær
mørkner vår hverdag her,
men du kan selv sette på,
litt farge på alt det grå….»

Fryd og fred

– et lite reisebrev fra Thailand

Det er deilig å feriere i Thailand.
Jeg har vært så heldig å bli innlemmet i en thailandsk familie. Det gjør at jeg får oppleve helt andre ting enn jeg ville gjort på egen hånd eller som vanlig turist.
Jeg blir ivaretatt på alle måter med utflukter, mat og omsorg, fra Mama Nok, døtrene Ning og Nayz, Am og ikke minst, men likevel minst, Pearry på 6 år som er barnebarn. Sammen driver de restaurant i en hektisk trafikkert gate utenfor Pattaya. Hit kommer thaier og fastboende utlendinger for å spise lunsj eller middag, og mange av dem er stamgjester. Mama er kjent for svært velsmakende og rimelig mat.

IMAG2201IMAG2194IMAG2169IMAG2139IMAG2120IMAG2152Sist helg dro vi, hele familien og jeg på en tredagers tur til øya Koh Chang, fire timer med bil og så ferje den siste halvtimen. Vi hadde bestilt overnatting på et behagelig hotell ved stranda, etterhvert leide vi tre motorsykler og fartet litt rundt.
Det ble noen etterlengtede og avslappende feriedager for den ellers hardt arbeidende familien. Det eneste jeg bidro med var å betale, men som kjent er det jo utgiftene en har glede av så det var også greit.

Lille Pearry, (uttales Pelly på thaiengelsk) har fått en spesiell plass i hjertet mitt. Nå kan hun svømme ganske langt både over og under vann, men mest under.
Hun er min beste venn og en god hjelper når jeg strever med å få på meg sandalene. Det er omtrent det eneste man trenger å ha på seg i tillegg til shorts og en t-skjorte.
Fryden står Pearry for fra morgen til kveld. Freden må man nok søke litt innover for å finne. Trafikken av lastebiler, motorsykler og andre farkoster med defekte eksosanlegg er voldsom og støyende.
Men freden finnes midt i kaoset. Den finnes i de vennlige smilene, i den høflige omgangstonen, ved havet om kvelden eller en tidlig morgenstund.

Fryd og fred, ikke verst det!

EN NY VENN

EN NY VENN Det beste som har hendt meg på lenge, jeg har fått en ny venn. En tynn liten hånd holder i min. Pearry, 6 år,  går på skole og bor langt borte i et land med varmt hav,  endeløse strender,  eksotisk krydder og flere farger enn her. Hun er liten og skjør,  men så full av livslyst og energi at det ofte er vanskelig å henge med. Smilet hennes er stort og varmer langt inn i sjelen. Om hun fant meg eller jeg fant henne er ikke godt å si, men om jeg manglet noen å ta vare på eller noe å leve for,  så fant jeg det her. Liten er hun, men hun har stor omsorg  Jeg unner alle å få oppleve tilliten,  styrken og håpet som bor i en liten hånd, et glimt av meningen med det hele.

EN NY VENN
Det beste som har hendt meg på lenge,
jeg har fått en ny venn.
En tynn liten hånd holder i min.
Pearry, 6 år,
går på skole og bor langt borte
i et land med varmt hav,
endeløse strender,
eksotisk krydder og flere farger enn her.
Hun er liten og skjør,
men så full av livslyst og energi
at det ofte er vanskelig å henge med.
Smilet hennes er stort og varmer langt inn i sjelen.
Om hun fant meg eller jeg fant henne
er ikke godt å si,
men om jeg manglet noen å ta vare på
eller noe å leve for,
så fant jeg det her.
Liten er hun,
men hun har stor omsorg
Jeg unner alle å få oppleve tilliten,
styrken og håpet som bor i en liten hånd,
et glimt av meningen med det hele.,

FJØRE OG FLO, OG OSLO 2


saunes og litt av ulsteinvik, slutten av 50-talet

Jeg vokste opp på Møre,
mellom fjell og hav
Med nordavind og mye regn, men innimellom var det også fint vær.
«Her he vore so fint», sa de når vi tidlig på sommeren kom til til Sunnmøre og skulle være der hele skoleferien.
Jeg var sju år den gangen da vi flyttet til hovedstaden, og to dager etter at vi hadde flyttet satt jeg for første gang ved en skolepult i klasse 1B på Majorstua skole.  2013-01-06 17.59.49
Sunnmørsdialekten måtte justeres og forsvant for godt ute blant folk og på skolen, og brått var jeg  tospråklig, med et målføre til innebruk og et helt annet ute blant kamerater og i bylivet.
Nå, femti år er jeg fortsatt  tospråklig,
– fjøre og flo,kjetil gamle bilder 007

Senere  i livet ble det mer flytting,

Telemark, Minnesota, og Hallingdal, nesten helt oppe på Hardangervidda har jeg også bodd.

..» hit eit steg, og dit eit steg,» sang Ingebrigt  Davik. Han kom også vestfra.
Det viktigste steget for meg var nok det første, da jeg var sju 
år og fikk to dialekter.

Jeg har fortsatt et båthus på møre,.. eller naust som det kalles der, …..med fjøre og flo,

ellers bor jeg i Oslo 2…

 

4-F7992970-749255-800

 

FØRJULSDIKT

Bilde

» Hei,hå,

så ble det atter jul igjen, 
en tid for ensomhet, for fred,
for lys og mørke og for støy,
men også lengsel, nostalgi, 
minner og melankoli, 
ribbe, saltet tørket kjøtt på pinner….

Før i tida, slik det var,
sjal til mor og slips til far.
Når nettene blir lange,
og buksene blir altfor trange,
alle vil ha stadig mer, har du en så får du fler.
Vi drar krakken burt åt glaset, og så sett vi oss og ser,
om vi finner fjernkontrollen, lesebrillene med mer…

Tru om vi kan finne leia, der hvor julestjerna er.
Hu er så stor den stjerna, hu er sytti ganger sju,
du ser ‘a mellom pakker, krimskrams, krybber og ei ku.

Den TV’en der er ikke dum, litt juleevangelium, 
ved kassa er det kjempekø, og hvordan får du svoren sprø?
Julenek, Ngoro Goro, sirupsnipper, hjortetakk,
gatelangs og pengelens, fattigfrans, berlinerkrans, 
vi svinger oss i kretsen og greier….

De østerlands vise, en trestjerners gris,
og høyt i toppen, den blankeste tå ælle, 
hjem, kjære hjem, et barn er født i Betlehem,
å ta nå litt mer multekrem.

Ho, ho, ho og hvem skal ut?
ingen vet,
jeg sitter her og gynger på en stor potet….»

Bilde

 

 

LIVET ER IKKE EN RETT STREK

– om en musling og en perle
«Det jeg har møtt har gjort meg til et annet menneske»

.Image

Denne setningen hørte jeg i et radioprogram der en marinbiolog delte noen tanker om livet etter at han ble alvorlig syk.
Han opplevde både den harde virkeligheten i møte med sykdommen, men også en nykreativitet og at det var med på å skape noe vakkert og positivt. Det å oppleve sykdom eller andre hendelser som snur livet opp ned bringer med seg følelse av tap, sorg og savn. Men det kan også representere en forandring som gir muligheter for noe nytt, verdifullt og fint. Alle skapninger reagerer med beredskap når en trussel nærmer seg. En slik beredskap ser vi for eksempel når et sandkorn eller noe annet prøver å trenge inn i en musling. Rundt dette fremmedelementet lager muslingen en kappe av samme materiale som den lager skallet sitt av. Dette blir en rund perle, og slike ekte perler er meget sjeldne –og kostbare

.PERLE MUSLINGEn romantisk tanke, løgn og absurd tøv…, for noen, men for andre er det slik.  Det kan til og med for        noen være en nødvendighet for å greie å leve gjennom situasjonen.  Mange mennesker har skapt og  fortsetter å skape vakre bilder, dikt, musikk og annet. De setter tydelige og fine avtrykk etter seg etter  krevende utfordringer i møte med sykdom og andre slag i livet. Dersom du finner denne nøkkelen, og  greier¨å styre livet i en kreativ retning, har du så mye lettere for å vinne i kampen mot apati, bitterhet og  isolasjon.

Livet er ikke en rett strek for noen av oss, men som en berømt dame en gang skal ha sagt:
«En buet linje er den vakreste veien mellom to punkter»

DSCN3741 (3)

.