OM RIB-BÅTERS FART OG OM PANSERET DITT ER MYKT ELLER HARDT

Inspirasjonen til dette diktet kom gjennom et forslag fra en av mannskorbrødrene, om en felles tur med såkalt «Rib-båt» som går i 70 knops fart,  en utflukt jeg av helsemessige, og kanskje et par andre grunner, valgte å reservere meg mot.  Jeg er nok for tiden mer egnet for Gondol og en håndrullet sigar enn å haste avgårde i whiplashens stjernetegn…..

«Det står en enslig mann
på Miamis solvarme strand
hans sangerbrødre dro så fort
med en gummibåt av raskeste sort

Under en solparasoll like ved
legger en søvnig katt seg ned
snart sitter de sammen som gode venner
med felles skygge for sola som brenner

Vår mann, tenoren nynner forsiktig
en velkjent shanty, og hørte vi riktig….?
en fredelig malen.. akkompagnemang
ja, katten har åpenbart lært denne sang

Men brått så høres et snerrende brøl
fra hestekrefter, manndom og øl,
med disse støyende ingredienser
må freden vike for stresspotenser

Ja livets mangfold kan være brutalt
det dreier seg ikke om rett eller galt
men om våre valg og preferanser
og om en har mykt eller hardere panser… »

Reklamer

VEIEN TIL AGRA – MIN REISE TIL KERALA

VEIEN TIL AGRA –  MIN REISE TIL KERALA

Jeg fikk assosiasjoner til 60-tallets lørdagsbarnetime for de store, her jeg nå sitter mellom søylene på en sval balkong ved et Ayurvedisk behandlingssted i Kerala, India. Det var hørespillet som var det store høydepunktet i lørdagsbarnetimen. Der fikk vi de mest spennende og rørende historier presentert i radioteaterformat, og innlevelsen var umåtelig stor der vi satt med ørene tett inntil vår Radionette med høyttalertrekk av lysebrunt stoff. Det var andre tider, og den lille 25-øres peanøttposen akkompagnert av en eller to knekker med Dronningsjokolade ble møysommelig rasjonert til å dekke hele den timen dette varte. Det var selvfølgelig Stompa som var meget populært, men et annet hørespill som og var særlig minneverdig het «Veien til Agra». Det var den dramatiske historien om en fattig, blind jentes kronglete reise til en mirakeldoktor som holdt til i Agra, India. Veien dit var både farefull og lang etter at de med mye strev fikk skrapt sammen nok penger til å få møte doktoren.  

Uten sammenligning for øvrig har også jeg foretatt en lang reise hit til Ayurveda Mana, men neppe så strabasiøs, og her jeg sitter utenfor mitt svale og komfortable rom i Poomully Residence skal jeg slett ikke skryte på meg noen stor lidelse. Det er ettermiddag, varmt og godt og fra trekronene på store gamle trær høres underlige lyder og sang fra fremmede fugler med rare nebb og eksotiske farger . Det er fint å være her, og med så sunn mat, (strictly vegetarian) og med så mye vond medisin som jeg har i meg, (jeg får vondt i hodet bare ved tanken på det halve melkeglasset med grønn guffe som jeg må ta bånnski på hver morgen), kan jeg ikke skjønne annet enn at dette må hjelpe, og at jeg vil være betraktelig bedre etter dette oppholdet. Jeg får i tillegg en god del oljemassasje og en spesiell behandling med olje som renner i en jevn stråle ned på pannen mens den pendler fra side til side.  Til programmet hører også å bli smurt inn med en slags babygrøt som en skulle tro var til å spise. Samtidig må jeg stadig drikke væske som en skulle tro var ment til å ha utenpå kroppen et eller annet sted.

Men jeg er rolig, leser og skriver litt hver dag, og kjenner at dette gjør godt. Det er dessuten svært vakkert her og vi har leger og pleiere som tar veldig godt vare på oss. For tiden er vi bare en 6-7 stk, fra forskjellige land alle sammen. I morgen har jeg vært her i to uker, og da gjenstår 11 dager. Mer herfra følger etter hvert.

WHAT IS THE PURPOSE OF YOUR LIFE

What is the purpose of your life?

To have a husband or a wife?

To be as faithful as a dog?

To change yourself to prince from frog?

The end is near…… , you may enjoy

the well known song by Frankie Boy,

and seize the day, as some will say,

or on your knees for us to pray.

The meaning for both you and me

is living long enough to see,

it´s not to be or not to be.

It´s all in the economy.

VENNSKAP OG HEL VED

Vennskap og hel ved

Etter et inspirerende seminar om å leve alene med Parkinson i november i fjor,  sto en ting særlig klart for meg som en viktig ingrediens i livet;  det gode og varige vennskap som mange av oss er velsignet med.  Jeg er så heldig å ha flere slike solide venner, mennesker som jeg har lang fartstid sammen med . Helt siden vi var ungdommer har vi fulgt hverandre.  Vi vokste opp sammen og har siden med årene som fulgte gjort våre erfaringer. Hver på vår måte har vi fått møte livets mange faser. For noen med ekteskap og  barn som vokser opp, studier og karriere , og for oss alle er det stadige valg vi må ta. Vi har etterhvert bikket både 30, 40 og 50 år og har fulgt egne og andres foreldre gjennom sykdom og død,  og også at noen av har fått egen sykdom å slite med.

En av fjorårets mest populære bøker handler om ved.  En forklaring på suksessen er muligens folks gode følelser for naturlige, solide og ordentlige ting.  Med så mye som er fake, flyktig og overfladisk i vår verden står varige og kanskje gammeldagse fenomener høyt.  En venn som stiller opp  og er der uansett hva som skjer  har også et navn,  ja faktisk et hedersnavn ;  han kalles hel ved.

Lyrikeren Rolf Jacobsen, som jeg var så heldig å få treffe mens han levde, har skrevet et  fint dikt om noe av dette….

Mere fjell

Av og til
må noe vare lenge,
ellers mister vi vel vettet snart,
så fort allting snurrer rundt med oss.
Store trær er fint
og riktig gamle hus er fint,
men enda bedre –
fjell
Som ikke flytter seg en tomme
om hele verden enn forandres
(og det må den snart),
så står de der
og står og står
så du har noen å legge pannen inntil,
og kjøle deg
og holde i noe fast.