Åtte potter rømme

Jeg skjøt aldri i været, men jeg har etter en tids overveielse lært meg å trives i min størrelse…

Når jeg tenker meg om har jeg vel egentlig alltid vært ganske liten. Ifølge min jordmor var min vekt noe over 10 merker. («Åtte potter rømme, fire merker smør».) Det skulle tilsi godt og vel 2,5 kg.

Det er ganske lite.

– Men bare vent, far din var også liten, helt til konfirmasjonsalderen, og da skjøt han i været!

Jeg skjøt aldri i været, men jeg har etter en tids overveielse lært meg å trives i min størrelse. Jeg ser vel også at det i noen tilfeller har hatt noen fordeler.

For liten

Jeg vokste opp på Majorstua på 60-tallet, og var vel en sånn 10-12 år. Noen ganger kunne vi være så uheldige å treffe på den beryktede Fagerborg-gjengen, og da vanket det juling. Til tross for mange utspekulerte og gode fluktruter på sykkel ble vi av og til innhentet og da kunne vi få bank. Men jeg slapp alltid unna, jeg var rett og slett for liten.

Vi små en alen lange

Dessuten var jeg god på 60-meter. Det gikk rykter om tider ned imot 7,2 sekunder, men det var riktignok uoffisielt, og noen langdistanseløper eller stor konkurransemann ble jeg vel aldri.
Etterhvert er jeg blitt fortrolig med det som kalles Barnas Nasjonalsang, «Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange», og at uansett hvor mye «en alen lange» var så sang vi jo dette sammen uansett størrelse og kroppsfasong.

Flere års usikkerhet som også etterhvert førte til at jeg trakk meg tilbake sosialt, hadde nå fått en forklaring.

Skygger fra store trær

Men da jeg nærmet meg 50 år begynte det å skje noe i kroppen. Jeg som tidligere hadde vært både rask og ganske sprek, om ikke veltrent, så ihvertfall lett-trent, kjente at noe ikke var helt som det skulle både i høyre arm og fot. Finmotorikken og håndlaget var ikke som før, og armen på høyre side hang liksom rett ned og svingte ikke med slik jeg var vant til.

Piller fra A til Å, det må vi huske på

Da jeg etterhvert fikk konstatert at jeg hadde Parkinsons sykdom, var det først og fremst en god og viktig avklaring for meg. Flere års usikkerhet som også etterhvert førte til at jeg trakk meg tilbake sosialt, hadde nå fått en forklaring. Og med med god hjelp av medisinering og et godt hjelpeapparat kom livet igang igjen.

På sparebluss

Min nevrolog som stilte diagnosen, forespeilte meg et ganske normalt fungerende liv i 5-10 år med medisiner, og langt på vei har vel dette stemt. Det ble veldig tungt da medisinene ikke hadde den gode virkningen som tidligere, og de siste to årene gikk jeg vel mer på et slags sparebluss. Sosialt og psykisk også ble dette en veldig tung periode.

Gode, nye venner og trening i Park & Idrett og støtte fra familie og gamle venner var uunværlig i denne tiden.

Dette var mye mer enn jeg hadde blitt forespeilet.

DBS-operasjon

De siste årene har hjerneoperasjon vært pekt på som en mulighet for meg, og etterhvert ble det tydelig at jeg kvalifiserte godt for et slikt inngrep. En viss skepsis til hva resultatet av en slik operasjon ville være, har jeg også hatt, og det er kanskje ikke så rart. Selv om operasjonen er en kraftig påkjenning for kroppen både fysisk og psykisk, var det først og fremst hvordan det ville bli etterpå jeg var mest engstelig for.

Nytt håp og livskvalitet

Når jeg nå, etter vel overstått operasjon har fått så mye av livskvaliteten tilbake, er jeg bare fyllt av stor takknemlighet og glede over resultatet. Det er sterkt å kunne konstatere at jeg nå er kvitt de fleste av mine Parkinsonsymptomer. Dette var mye mer enn jeg hadde blitt forespeilet. Kanskje var det bevisst valg fra de legene som har uttalt seg, – å ikke sette for høye forventninger, men uansett har dette vært en stor opptur for meg!

Det sier litt at jeg nå kan ta meg si at; Nei, du skjønner at jeg har hatt Parkinson……,» dvs at jeg omtaler sykdommen i fortid. Det må vel uansett være et tegn på bedret livskvalitet, skjønt jeg vet veldig godt at dette er en sykdom jeg kommer til å ha livet ut.

…både operasjonen og godt fellesskap gitt stor grunn til optimisme og håp!

Framtida

Hva framtida bringer er vel uansett usikkert. Det gir grunn til optimisme å møte Tom, som var den aller første med Parkinson jeg snakket med. Han var også den som kjørte meg hjem etter operasjonen. Han er en god veileder og han tok DBS-operasjon så tidlig som høsten 2008. Fortsatt er han i god form, og til tross for at Parkinson vil følge oss begge resten av livet, så har både operasjonen og godt fellesskap gitt stor grunn til optimisme og håp!

«Skygger fra store trær
mørkner vår hverdag her,
men du kan selv sette på,
litt farge på alt det grå….»

Advertisements

One Comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s