RØTTER

 

Eg skal begravast i Ørsta med haudet mot Mekka! 

Det var det bastante ønsket fra en frodig utvandret sunnmøring som jeg traff å på en av mine reiser. Hun hadde giftet seg med en muslim og bosatt seg i svarteste Afrika, uhyggelig langt fra hjembygda og røttene. 

Jeg er selv fra Sunnmøre,  men vi flyttet til hovedstaden engang tidlig på sekstitallet, en overgang som var kraftig nok for en debuterende førsteklassing  på Majorstua skole,  med sterk dialekt som gikk over til oslomål etter et par dager med litt knoting. 

Nå er jeg midt i livet og vel så det, og kjenner mer og mer de sterke følelsene for, og betydningen av røttene på nordvestlandet der jeg bodde de syv første årene av livet. I tillegg sitter sommeren på Sunnmøre sterkt i ryggmargen. I mange år etter at vi hadde flyttet til Oslo, ble åtte ukers  skoleferie tilbragt der i barndomsbygda helt ytterst i havet.  Naturen, lufta, og klimaet så forskjellig fra Oslo, og dertil de daglige sysler og gjøremål tilsvarende. 

Men barndommen og oppveksten på Majorstua på sekstitallet er ikke mindre sterk og betydningsfull, men på en litt annen måte. Bakgårdene der vi hadde våre fluktruter når farer truet, all den tiden vi tilbragte på sykkel, rød DBS Crossmaster med 3 gir, knastdekk, langsete og speedwaystyre (i  sjeldne og stolte øyeblikk med en jente bakpå), pæreslang  på den bulgarske ambassadeboligen i Professor Dahlsgate, og lignende tokter i andre skumle høstmørke hager. 

Men også året som utvekslingsstudent i Minnesota, USA  satte solide spor og ga sterke minner . På en måte har jeg røtter der også.  Senere ble det nesten seks  år som lærer i Skurdalen ved Geilo. Denne tiden med mye arbeid i frisk fjelluft, skiturer og et til tider ensomt  liv i fjellbygda ved kanten av Hardangervidda var også spesiell og minnerik.  Noen røtter sitter igjen her også. 

I moderne tid har jeg reist mye på ferieturer.  Til den lille, vakre fjellbyen Berchules i  Sierra Nevada i Spania vender jeg stadig tilbake.  Her har jeg noen venner som driver et lite familiehotell  som det kjennes godt å komme til,  et slags hjem hjemmefra. 

Til Vietnam har jeg vært kun to ganger, men det rare er at jeg kjenner en slags tilknytning dit også. For den trafikkfylte, pulserende og kaotiske Ho Chi Minh byen har jeg også følelser. 

Men til Sunnmøre med de store fjella som går rett i havet, folket der og det stadig skiftende været vil jeg oftest tilbake.  Så kraftfull, lyrisk og mollstemt mannskorsang har de ingen andre steder så vidt jeg vet ……  

men begraves? bevares… ? det får vi la vente ennå litt til….

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s